She's crazy. And just when you think you've reached the bottom of her craziness, there's a crazy underground garage. (Will & Grace)

Hei igjen, folkens! Nå er det vel dere der hjemme nysgjerrige på hva som foregår seg her over dammen, og det skal dere nå få lese om.

Forrige helg kledde vi oss pent og hadde Formal med huset. Klikk her, så får du se en liten youtubesnutt som gjenspeiler hvor utrolig mye vi kosa oss! Vi spiste god mat, dansa og kosa oss. Også ga de ut priser. Dere aner ikke hvor stolt jeg er over min pris.

Vi har en andedam utfor bygget hvor jeg bor, og her om dagen fikk jeg en venn da jeg var på tur til butikken 

Etter ei lita stund snudde jeg meg og så at jeg hadde fått mange venner! 

I går var vi på Queer Prom, noe som var helt fantastisk gøy! Her så vi drag queens og kings, jenter som gutter, og gutter som jenter. Her ser en gutter som kler kjoler bedre enn noen jente, og jenter som kler dress bedre enn noen gutt. Dersom en går igjennom denne kvelden uten å stille spørsmål om sitt eget kjønn og uten å sette et spørsmålstegn bak egen seksualitet, da har man drukket for lite. 

Buketten før Queer Prom

Jeg vant i lotteriet!! Hvilken glede!

Meg og Breanna, som ble bestemt til å være verdens flinkeste til å flaue ut andre. Det kan jo stemme, men det stopper ikke oss!

Ellers har jeg og ei venninne hengt i fellesstua hele uka med hver vår oppgave, vi har sett Frost tre ganger (noe som driver andre til vanvidd av en eller annen merkelig grunn), og jeg har klaga på min runde med influensa. Som jeg snart er kvitt. Fingers crossed, for ingen vil være syk når eksamenstida slår inn for fult.

I'm not confused. I'm just well mixed. (Robert Frost)

Denne uka har jeg hatt flere midterms, og nå er det på'an med term papers. Noe som betyr at det går ned mye is for tiden. Var meget bekymra for den ene, da den var for enkel. En gylden regel for meg er at når noe føles enkelt, er det feil. Denne gangen var det heldigvis ikke slik, så jeg er fornøyd med meg selv nå. Flink Mia.

I huset vårt foregår det seg et spill kalt "assassins" for tiden. Dette går ut på at alle i huset spiller mot hverande, og "dreper" hverandre med å være helt alene med den en skal "drepe" og kaster en sokk på dem. Det skal ikke være nødvendig å nevne at jeg var atter en gang naiv, ble lurt, og drept allerede første dagen. Ble vekt til live igjen av en tvist i spillet, fikk panikk, og gikk hensiktsmessig inn i en dødsfelle igjen. Dere aner virkelig ikke hvor seriøst folk tar dette "spillet". Dette er blodig alvor, man stoler ikke på noen, og forlater ikke rommet sitt med mindre det er yderst nødvendig.

Vi var også på ordentlig hockeykamp her om dagen, og så St.John's Ice Caps mot Portland Pirates. Ikke spør meg noe om hva jeg så på, for det vet jeg ikke. Alt jeg vet om hockey er at det er 12 på banen om gangen, 6 på hvert lag, og det er om å gjøre og få pucken i motsatt mål flere ganger enn motstanderen får pucken inn i ditt mål. Vi vant. Gleden var stor. Har også konkludert med at alle hockeyspillere er ørlittegrann hjulbeinte.

Var ute på middag her en kveld. Spiste spicey reketaco - hvilken kulinarisk opplevelse. Men jeg var ikke så fornøyd med at servietten min lå under maten. For den trengte jeg opp til flere ganger.

Også har jeg vunnet noe! Det er en gledelig overraskelse, siden jeg har vunnet på nøyaktig tre lodd i mitt liv, og så vant jeg en bil på basar i barnehagen en gang. Tror det er det. Men her om dagen gikk jeg på en slik:

Og fikk noe som gjorde søndagskvelden min helt utmerket:

Her i St.John's er det en topp, Signal Hill, hvor en har utsikt over hele byen. Helt nydelig. Prøvde å ta bilde, men det var mørk, og herrefader for en vind. Blåste nesten ned fra toppen. Men her har dere en idé om hvordan det ser ut fra den ene retninga.

- Smakt på nytt godteri igjen. Jos Louis heter dette. Denne var ekstremt søt og litt god på samme tid, så jeg har ikke bestemt meg for hva jeg føler for denne kaka enda.

Har også kommet til en konklusjon om hva som er det mest negative med å bo i et annet land. Det ene er at den norske grammatikken begynner å gå ad undas, og jeg gjør flaue orddelingsfeil og ekstremt nedverdigende og/å - feil. Dere aner ikke hvor flau jeg blir over meg selv av og til. Det andre er at enkelte dager velger engelsken å skru seg av. Den slutter å fungere. Dette skjer som regel på lørdagskvelder av en eller annen merkelig grunn... 

I tillegg har etasjen min konkludert med hva som skjer i 5. etasje hvor vi bor. Jo, det er ingen ting. Bortsett fra at Mia låser seg ute. Det er det.  

Store deler av helga skal gå med på oppgaveskriving. Problematiseringen er om samfunnet har rett til å tvinge folk til psykisk behandling dersom de har en lidelse, og så tilfelle; hvilke kriterier må møtes? Dersom noen har innspill (hvilket jeg VET at enkelte av dere har) settes de stor pris på! 

I'm not clumsy, I'm just accident prone. (Daniel Radcliffe)

Nå skal jeg starte med å fortelle om dagen min. Den starta i går med at Mia stilte vekkerklokka si på feil tidspunkt og fikk det i overkant travelt før sin midterm exam. Det var 1 time og 15 min jeg hata hvert eneste sekund av. Dagen gikk videre og Mia gikk en tur tilbake til rommet sitt, med lommene fulle av rainbow cookies som hun "stjelte" (ikke egentlig, men jeg føler meg badass når jeg sier jeg stjeler mat jeg har betalt for) fra spisesalen. Sleit seg opp trappene til 5. etasje (heisen har vært ødelagt snart ei uke. Sprettrumpe for alle penger nå), mens hun angret dypt og inderlig på den litt for harde styrkeøkta dagen i forveien. Etter en pitteliten skypedate og en powernap var tiden kommet for ei ny forelesning. Frokostblanding er alltid godt etter en hvil og før ei forelesning. Dersom noen tror at denne planen gikk knirkefritt for seg, vil jeg med en gang avklare at det gjorde den ikke. Jeg gikk ut av rommet mitt i all fred og fordragelighet, og hørte at døra lukket seg bak meg. Og det var jo fine and dandy, helt til jeg innså at student-id'en min ikke var i jakkelomma (som igjen er nøkkelen til å komme seg hvor som helst, i tillegg til at det må scannes før en får spise i spisesalen). Strike åtte. Ergo, ingen frokostblanding på meg. Noe som gjorde forelesningen tilnærmet uutholdelig. Da jeg kom tilbake til bygget, måtte jeg innse nederlag og ringe en kompis for å slippe meg inn hoveddøra. Jeg kom meg så langt som til døra inn til min etasje før jeg innså at jeg faktisk må ha kort hit og. Lykken var at jeg møtte en ansatt med tilgang til alle rom, og lurte på om han kunne slippe meg inn til etasjen og deretter mitt eget rom. Joda, det kunne han, men først måtte jeg jo komme meg til riktig etasje. HEIA HODET. Enda flere trappetrinn. Da jeg endelig kom meg inn på mitt rom, spiste jeg de fire kjeksene jeg tok fra spisesalen. Dagen ble umiddelbart bedre.

Og noen historier fra helga med girls night og East Tower day... Snart vil nok min kjære mor tenke "åherregud, Mia...", men jeg tenker at livet skal ikke sensureres.
Girls night var vel det det var - en gjeng jenter som drikker vin *kremt* og prater jente. Jeg tok et aktivt valg om å avstå fra giftstoffer denne kvelden, noe jeg angra dypt og inderlig på da det kom vandrende inn tre mannlige strippere. Hvor skal man putte øynene da? Hæ? Jeg gikk videre til en annen fest her i bygget og tenkte at "her er det sikkert mindre kleint å være!". Jeg tok feil. Jeg følte meg som en antikvitet fra første verdenskrig. Rommet var fullt av gutter som bare akkurat har nådd kjønnsmoden alder. Som den partyløva jeg er, gikk jeg til mitt common room for å se film og spise nudler for meg selv.

På East Tower day starta vi med tjukke pannekaker og bacon, før vi kledde på oss søppelsekker og dro i akebakken. De som kosa seg mest, var såklart studentene. Barneforeldre var nervøse for sine kjære små, men vi hadde jo stålkontroll.

Men likevel om en har stålkontroll kommer en jo ikke fra et par battlewounds. Jeg hadde solide blåmerker på fingrene og, men de vistes så dårlig på bilder at jeg kan ikke kreve sympati for de.

På kvelden var det fest, hvor jeg atter en gang følte meg eldgammel, så jeg endte opp med å gå med de andre pensjonistene til subway. Grunnen til at de på min alder ikke er på husfestene er at de er ansatte av universitetet, og kan derfor ikke drikke med mindreårige (og lovlig alder her er 19).

Jeg har også prøvd laser tag for første gang, og jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det for dere som ikke har hørt om det før. Det er omtrent som paintball (for de som vet hva det går ut på), bare at vi skyter på hverandres "våpen" i stedet. Kan med trygghet si at jeg ikke er særlig flink i dette, i og med at min latter avslørte hvert eneste gjemmested jeg prøvde ut. Dette endte jo heller ikke uten knall og fall for min del. Jeg sprang med øyet først inn i en annen manns skulder, og jeg er så skuffa over at jeg ikke fikk blåmerker etter det for det var VONDT. Fikk derimot et solid blåmerke på kneet da jeg falt ned i latterkrampe. Ikke det at jeg er overrasket over å ha blåmerker på knærne, fra knærne og ned er jeg jo kronisk blå.

Dette er alt for denne gang, vi snakkes i neste uke!

Winter Carnival

Dagene flyger forbi, og jeg tenker "det er bare et par dager siden jeg blogga sist". Der tar jeg jo åpenbart feil. Innser selv at det nå er på tide med en liten gjennomgang av dagene. Siden sist har jeg:

- Låst meg ute av mitt eget rom x antall ganger. Noe som resulterte i offentlig shaming på døra.

- Vært Miley Cyrus.

- Opplevd ettereffekten av Miley Cyrus sitt hår.

- Funnet ut hvorfor jeg har så mange blåmerker på leggene; skuffa er i perfekt leggdreper høyde. Og alltid åpen. Lærer aldri.

- Sett min andre ishockeykamp.

- Lekt frisør.

- Ikke frisert mine egne legger for feb-u-hairy. Raising awareness for livmorhalskreft!

Men legghårene mine er blonde, så jeg vet ikke helt om noen har lagt merke til en vandrende #Norwegianwolf.

- Huset vårt har fått ny genster

Vi er East Tower rams (vær), og meget stolte av det. 

- Gått i rundt med kjolen i strømpebuksa (heldigvis vistes ikke hele rumpa, og heldigvis var den uheldige affæren kortvarig). Tok ikke bilde av det. 

Har også:
- Vært over gjennomsnittlig skuffa over maten i spisesalen. Siden jeg er meg og er over gjennomsnittlig opptatt av mat.

- Funnet ut hvorfor døgnet på den nordamerikanske halvkule er lengre en døgnet nord for polarsirkelen.
   Svaret er såre enkelt:  folk sover (nesten) aldri, og de gjør noe til enhver tid.

- Og opplevd sykt mye kult under Winter Carnival!

Winter carnival er ei uke med hendelser hvor alle husene på campus konkurrerer mot hverandre i alt mulig. Poenget er å samle poeng, og vinne hele greia. Vi har blant annet konkurrert i Open mic (<- link ->), musical talent, lip sync og !ADVARSEL MOT DÅRLIG ENGELSK OG NOE  UPASSENDE BEKLEDNING! non-musical talent. Det har skjedd noe hele uka og folk har såvidt hatt tid til å sove, men vi har storkosa oss, og lurer på hva vi skal gjøre med alle de ekstra timene døgnet nå har fått. Når jeg kommer hjem til Norge blir jeg nok å lure på hva i all verden jeg skal fylle dagene med. Må finne noen nye hobbyer. Opprette syklubb, kanskje.

Til syvende og sist kom East Tower på andre plass, kun to poeng bak de som vant. Noe vi kan leve lenge på. Vi er tross alt et splitter nytt hus! Det er vanskelig å forklare hvordan det er å bo på campus i husene her, men det er (spesielt i vårt hus) et enormt fokus på inkludering og samhold, og vi har blitt en stor liten familie. Jeg er så glad for at jeg er her og får oppleve hvordan universitetsopplevelsen kan være i et annet land. Klisjé, men sant. Jeg stortrives, og koser meg glugg ihjel. Dersom noen fikk hjertet i halsen nå; ta det med ro, jeg skal komme hjem til Norge og fullføre bacheloren min i Tromsø. Men jeg tør nok ikke love noe mer enn det. Vi kjenner meg for godt til at vi kan anta at jeg blir værende for lenge på en plass.

Avslutter med å dele et nyoppdaget limerick fra boka mi;

There was a young man of Cape Horn

Who wish he had never been born

and he wouldn't have been

If his father had seen

That the end of the rubber was torn