Whenever you think you're having a bad day, just remember...some people have babies.

Det er tanken man må hente fram i tilfeller som når:

- lånekassa ikke har behandlet søknaden din som ble sendt for over 10 uker siden. "Nei, nu må æ nu bare tippe hær... Det kan jo fort gå en to-tre uker til før den behandles, men det e vanskelig å si altså..." Er svaret man får når man lurer på når man kan begynne å forvente pengene en skulle hatt. Det var jo passe vagt. Nei, nå altså. Kan en ikke bare få være globetrotter i fred og fordragelighet, uten unødvendige hindringer? Men noen har babyer, de koster mer penger, så jeg har det forholdsvis bra.

- En finner ut at de fleste eksamener en har, i hovedsak er multiple choice. Men babyer har jo ikke fasit, så kanskje jeg har det bedre likevel.

-Folk synkront og i orkester knekker fingre. Det er grusomt. Slutt. Valget mellom babyskrik og fingerknekking? Enveisbillett til Mars.


Vil nå advare mot seksuelt innhold. Dersom noen var i tvil om at jeg kom til å dele ting om mitt seksuell atferd- fag.

Som nevnt tar jeg et fag som omhandler seksuell atferd. Dette gjør enkelte ille til mote, for jeg sliter som kjent med biologi, og løsningen på dette er tegninger. Med andre ord henger det en del tegninger av peniser, vaginaer, pupper, og strekmenn i uante posisjoner på min vegg. I tillegg har boka noen artige limericks her og der, noe som gjør lesingen morsom. Et par av disse skal dere få gleden av å lese her og nå:

There was a young man from Kent

Whose kirp in the middle was bent.

To save himself trouble

He put it in double, 

And instead of becoming, he went

There once was a pirate named Gates

Who thought he could rhumba on skates.

He slipped on his cutlass

And now he is nutless

And practically useless on dates

Limericksene fremkaller brå latter til så alvorlig grad at jeg ikke kan studere på biblioteket. Det eneste stedet det er trygt å lese, er inne på mitt eget rom - med døren lukket.

Jeg kjøpte meg lilla blypenn her om dagen. Overraskelsen, og ikke minst gleden, var tydelig i mine øyne da ikke bare pennen, men også blyet viste seg å være LILLA. Har bevis:

Sådetså. 

Som dere kanskje gjetter leste jeg på mitt ovennevnte fag da denne oppdagelsen ble gjort. Beklager (egentlig ikke) om dette oppleves som forstyrrende for noen.

Sunshine is delicious, rain is refreshing, wind braces us up, snow is exhilarating; there is really no such thing as bad weather, only different kinds of good weather. -John Ruskin

Men nå har vi altså litt for mye av det gode på denne siden av verdenshavet.

Nå har hverdagene slått inn for fullt, og studentlivet er det det er: lesing og forelesninger i ukedager med noe sosialisering på kveld, og på helg skjer det som regel noe sosialt som innebærer sterkere substanser. Det skal nevnes at festene her er, i følge meg, akkurat det man ser på film. Dere ANER VIRKELIG IKKE hvor lyst jeg har til å skrive at "jeg var på fest og noen tilbydde meg en "sigarett" som viste seg å være noe annet - og resten av kvelden er blank". Av hensyn til sarte lesere og antatt 14 stykker som vil sette kveldsmaten i halsen, eller oppleve stressende hjertebank, la jeg fra meg tanken. Studentene her har lett tilgang til alternative urter, og det er stor åpenhet rundt det, men jeg holder meg unna de absolutt dummeste valgene.

For de som har fulgt med på høstens episoder av Mias verdensproblemer, kan det atter en gang bekreftes at min kjære mobil er på dødsleiet. De sekundene mobilen min er i funksjon, kan jeg kun nås på det canadiske nummeret mitt. Dersom noen har behov for det nummeret - sleng meg ei melding på fjasbokji.

Ett og annet skjer jo iløpet av dagene...

 Har funnet øyelokk wipes. Til de ekle øyelokkene. Æsj. Sånt må man ha når man svetter. 

 "Tiedyed" for første gang. Dette var resultatet. 

Og prøvd nytt godteri! Var litt skuffa over at de ikke ligna på skilpadder, men alt i alt en god opplevelse.

Ellers begynner folk å innse hvilket matvrak jeg egentlig er, og at mine "heia-hodet"-øyeblikk kan være ganske så ekstreme.

Ps, jeg vet dere ønsker flere bilder av byen og diverse, men for tiden jobber vinden med å rive trynet av folk og regnet drukner de som ikke allerede har blåst bort. Ergo - jeg holder meg inne. Jeg vil ikke ha en gratis tur over Atlanteren.

Ole Brumm og blåsbortdagen

I og med at jeg går under kategorien "nordmann", skal jeg nå være urnorsk og fortelle litt om været.
De første dagene var det myyye snø, og iskaldt. "Men ikke like kaldt som i Norge!", tenker du nå. Jo, min venn. Kaldere enn i Norge. For her blåser det ville vesten. Nå tenker du sikkert "men det gjør det jo i Norge (les: Hammerfest) og, har du blitt pinglete, Mia?". Det var kaldere her enn i Norge, la meg bare fortelle dere det. Regnet kom og ødela for snøen, nå blåser det bare villmann her. Ryktet sier at det skal bli kaldt og snø igjen. Nå er det relativt varmt her, og det blåser villmann og regner trollkjerringer. Sola er også en severdighet man kan beundre på denne siden av kloden. Til dere som ikke tror meg:

Når sant skal sies fikk vi bare nyte den i to dager. Tåka har tatt over. Jeg som trodde det bare var brillene mine som var skitne.

Som matvrak må jeg også dele litt om maten i spisesalen. Den er overraskende bra. Det er alternativer til hvert måltid, hvilket betyr at det er mulig å spise sunt. Hvilket også betyr at det er en mulighet for å spise usunt. I tillegg ligger frukta og kakene rett ved siden av hverandre. "Jeg vil ha en appelsin til dessert", er en tanke som dukker opp ofte. En reiser seg for å hente en appelsin, og returnerer med en appelsin, to kjeks og et kakestykke. Isen er også altfor lett tilgjengelig. Vi som kjenner meg, vet at dette kan bli et problem når knappen på buksa blir som å gå i rundt med et ladd våpen. Det at jeg spiser is (nesten) hver dag, rettferdiggjør jeg med det faktum at det er over en kilometer fra spisesalen til forelesninger. Når jeg tenker meg om, ville jeg nok spist is uansett avstand mellom bygninger.

Ellers begynner det å bli hverdager her og, med forelesninger og studering på dagtid, og hva enn man finner på på ettermiddag/kveld. Fagene jeg tar er abnormal atferd, individuelle forskjeller, seksuell atferd og helsepsykologi. Veldig spennende!

Har også funnet et par venner, og lært meg hvordan Newfoundland skal uttales. NwfnlEend.

Life is just one damned thing after another (Elbert Hubbard)

Dagene flyger avgårde, og jeg kommer nok til å reise hjem om fire måneder med en følelse om at jeg bare har vært bortreist i tre uker. Dette til tross for at dagene er kjempelange og jeg allerede føler at jeg har vært her flere uker, når jeg faktisk bare har vært her i St. Johns siden torsdags tiiiiidlig morgen.

De siste par dagene har gått med på å løpe rundt på campus for å bli registrert overalt hvor jeg skal registreres, og bli kjent med andre studenter. Studentene som bor i min gang er trivelige, engasjerte og inkluderende. Room-maten min er blant disse kule menneskene. Likevel om oppgavene har vært mainstream og kjedelig, har jeg noen nevneverdige historier å fortelle. Velkommen til episode 2 av Mias verdensproblemer: Mia havner i klumsete situasjoner.

Som kjent har jeg nå rom på campus. For å komme seg inn på rommet sitt må man gjennom ørten dører, som alle låses opp med studentkortet (som fungerer som nøkkelkort). Mia gikk inn på rommet sitt for å ta livet med ro, se litt på facebook og drikke litt vann. Litt vann ble til mye vann, og vann går jo rett igjennom kroppen. Mia måtte tisse. I sine innendørsklær og læsta på fotan, gikk Mia i all fredelighet på do. Det Mia ikke visste var at døra gikk i smekklås bak henne. Ja - jeg låste meg selv ute av rommet mitt, etter å ha bodd der i 5 timer. Fin start. Fant heldigvis noen hjelpsomme canadiere. Viste seg at jeg måtte til et annet bygg på campus for å hente en midlertidig nøkkel. Det er ikke bare å dra dit når en ikke har klær til å være ute i mer eller mindre 14 effektive minusgrader. Klærne var jo inne på rommet. Hjelpsomme canadiere lånte meg klær og kjørte meg dit jeg skulle for å hente krisenøkkel. Veien hjem måtte jeg ta til fots, og på den turen var underholdningen to kråker. Den ene stein dau, med åpen hals og klistra til veien. Den andre hakka på den døde fuglen. Morbid.
Alt løste seg, og jeg kom meg inn til slutt.

Ettermiddagen hadde jeg planlagt å tilbringe på International Student Advising. Kom dit. Satt meg ned. Begynte på det første av mine hundre spørsmål. Brannalarmen gikk. Vi måtte gå ut, så denne seksjonen ble heller ikke fullført. Fikk se min første canadiske brannbil. Jeg var så gira at jeg tok bilde.

Har forresten ikke fått tilbake kofferten min enda, så jeg har vært nødt til å handle en del kriseklær nå. Folkens, her er et tips til dere; ikke fly Air Canada, de er kjent for å rote bort bagasje. Dersom dere skulle få tulltak og bestiller reise til Canada - fly WestJet (har blitt meg fortalt av hjelpsomme canadiere). Møtte tilfeldigvis mannen som satt ved siden av meg på flyet (han jobber på universitetet), han har heller ikke fått sin bagasje tilbake.

Vil også dele med verden at jeg fikk en (hemmelig) beundrer i natt. Vi har informasjon om oss selv hengende på døra, for sosialiseringens skyld, og i morges våknet jeg til dette:

Noen har skrevet nummeret sitt på skiltet mitt, og slengt med noen kyssemunner. Hvilket var en hyggelig overraskelse.  

Nok en kveld med sosialisering venter, så får vi vente i spenning på hva mer jeg roter meg borti.

Bakoversveis

Hei igjen alle sammen, vil bare starte med å si at den bloggen her ikke vil bli sensurert på noen som helst måte. Adult language may occur.

Dagen i går gikk med på å stå opp fra hotellet i Toronto, dra til flyplassen for å finne ut at flyet er kansellert. Happy days. Ble plassert på standby-liste, og venta i 9!!! timer. Hadde flaks for tredje gang i mitt liv, og fikk det siste setet på det siste flyet. Hadde uflaks for ørtende gang i mitt liv; bagasjen var ikke på det samme flyet som jeg. Hadde flaks igjen, og møtte en sjåfør for universitetet som hadde plass til meg i bilen inn til hostellet hvor jeg bor de første dagene. Kom inn dørene på hostellet 05.30, og fant heldigvis bare en mystisk flekk på lakenet. Ellers var sengetøyet rent og pent. Sov en liten snutt før det bar opp til universitetet for en titt. Skal nevnes at jeg tok det hinsides ukloke valget om å gå til universitetet. Det tok over en time, og jeg gikk meg vill fjorten ganger. X-antall mennesker på min vei ble spurt om å peke veien til meg, heldigvis er folk her veldig hjelpsomme. Noe som støtter opp under det gode ryktet canadierne har.

I St. John's bor det ca 185.000 mennesker, og ca 19.000 av dem er studenter ved Memorial University. Campus er gigantisk. Folk så rart på bakoversveisen min. Etter å ha løpt campus på kryss flere ganger (og gått meg vill i gangene som går mellom hvert bygg), har jeg endelig blitt litt kjent med campus. Som er gigantisk.Oppi det hele, med svette klær, kvisete tryne og sveisen på snei, klarte jeg bare å tenke "Hva i helvete har jeg gitt meg ut på?". Spesielt med tanke på at juletrær og julepynt ikke er tatt vekk.

Det sies at alt ordner seg for snille piker, så i morgen flytter jeg inn på campus. Der får jeg et eget rom og deler bad med ei jente. Trenger ikke tenke på å lage mat selv, fordi vi har en meal-plan på uni. Noe som kan bli et problem om jeg får tulltak og vil bake. Satser på å få en venn som har et kjøkken. Bagasjen har enda ikke funnet sin vei til meg, så det ble en liten shopping-tur etter min første forelesning. Kjøpte dyner og puter av verdens sureste dame, tok taxi hjem i stedet for buss med alle tingene mine. Satt på med verdens koseligste taxi-sjåfør. Tror jeg, skjønte ikke alt han sa (har nok glemt å nevne det, men på kartet bor jeg der de snakker REALLY funny), men regner med at det han sa var fint. Også avslutta han hver setning med "eh". Da må det bare være en koselig mann. Han nevnte forresten at "newfies" (ettersom jeg har forstått er det folk fra Newfoundland) er veldig opptatt av å hjelpe, og når de får hjelpe noen er de lykkelige. Jeg kommer til å reise herfra som et helt annet menneske.

Har bare vært på reise i 4 dager, men det føles så veldig mye lengre. Regner med det er på grunn av alt for lite søvn. Derfor skal jeg nå spise og legge meg klokka tidlig og sannsynligvis angre på det når jeg våkner av meg selv alt for tidlig i morgen igjen.

Heia, bloggen!

Etter mange trusler og fare for å være venneløs når jeg kommer hjem, skal jeg forsøke å blogge litt om livet mens jeg er i Canada. Husk at jeg også vil ha oppdateringer fra livet i Norge!

Sitter nå i Toronto etter et langt reisedøgn bak meg. Starta med pyjamasflyet fra Tromsø, venting i Oslo. Dama i billettluka i Oslo måtte vrenge hjernen godt å nøye da hun ikke forsto billetten min. Ble redd for å være igjen i Oslo. Fikk bli med likevel. Satt 9 timer på flyet til New York. Sto nesten to timer i kø på customs og border control. Gikk ut og pusta New York-lufta, har bare en ting å si om den- iskald. Satt altfor mange timer på Newark. Tok fly til Toronto. Sovna. Våkna. Nå har jeg spist frokost, og er klar for neste og siste etappe til St. Johns, Newfoundland.

På min reise har jeg hatt to problemer; det ene er å skjønne kø-systemet (som ikke gir mening), og det å forstå hvordan man skyller ned toalettene. De lever sitt eget liv. Noen ganger må man trykke på en knapp, andre er det nok å bevege seg, og det hender seg at det skyller ned når nabobåsen skyller ned sitt do. Takk for at du fulgte med på episode 1 av Mias verdensproblemer.

Ellers fant jeg nettopp ut at pc-laderen min er for tjukk for adapteren, så nå må jeg kjøpe en til.