I'm not clumsy, I'm just accident prone. (Daniel Radcliffe)

Nå skal jeg starte med å fortelle om dagen min. Den starta i går med at Mia stilte vekkerklokka si på feil tidspunkt og fikk det i overkant travelt før sin midterm exam. Det var 1 time og 15 min jeg hata hvert eneste sekund av. Dagen gikk videre og Mia gikk en tur tilbake til rommet sitt, med lommene fulle av rainbow cookies som hun "stjelte" (ikke egentlig, men jeg føler meg badass når jeg sier jeg stjeler mat jeg har betalt for) fra spisesalen. Sleit seg opp trappene til 5. etasje (heisen har vært ødelagt snart ei uke. Sprettrumpe for alle penger nå), mens hun angret dypt og inderlig på den litt for harde styrkeøkta dagen i forveien. Etter en pitteliten skypedate og en powernap var tiden kommet for ei ny forelesning. Frokostblanding er alltid godt etter en hvil og før ei forelesning. Dersom noen tror at denne planen gikk knirkefritt for seg, vil jeg med en gang avklare at det gjorde den ikke. Jeg gikk ut av rommet mitt i all fred og fordragelighet, og hørte at døra lukket seg bak meg. Og det var jo fine and dandy, helt til jeg innså at student-id'en min ikke var i jakkelomma (som igjen er nøkkelen til å komme seg hvor som helst, i tillegg til at det må scannes før en får spise i spisesalen). Strike åtte. Ergo, ingen frokostblanding på meg. Noe som gjorde forelesningen tilnærmet uutholdelig. Da jeg kom tilbake til bygget, måtte jeg innse nederlag og ringe en kompis for å slippe meg inn hoveddøra. Jeg kom meg så langt som til døra inn til min etasje før jeg innså at jeg faktisk må ha kort hit og. Lykken var at jeg møtte en ansatt med tilgang til alle rom, og lurte på om han kunne slippe meg inn til etasjen og deretter mitt eget rom. Joda, det kunne han, men først måtte jeg jo komme meg til riktig etasje. HEIA HODET. Enda flere trappetrinn. Da jeg endelig kom meg inn på mitt rom, spiste jeg de fire kjeksene jeg tok fra spisesalen. Dagen ble umiddelbart bedre.

Og noen historier fra helga med girls night og East Tower day... Snart vil nok min kjære mor tenke "åherregud, Mia...", men jeg tenker at livet skal ikke sensureres.
Girls night var vel det det var - en gjeng jenter som drikker vin *kremt* og prater jente. Jeg tok et aktivt valg om å avstå fra giftstoffer denne kvelden, noe jeg angra dypt og inderlig på da det kom vandrende inn tre mannlige strippere. Hvor skal man putte øynene da? Hæ? Jeg gikk videre til en annen fest her i bygget og tenkte at "her er det sikkert mindre kleint å være!". Jeg tok feil. Jeg følte meg som en antikvitet fra første verdenskrig. Rommet var fullt av gutter som bare akkurat har nådd kjønnsmoden alder. Som den partyløva jeg er, gikk jeg til mitt common room for å se film og spise nudler for meg selv.

På East Tower day starta vi med tjukke pannekaker og bacon, før vi kledde på oss søppelsekker og dro i akebakken. De som kosa seg mest, var såklart studentene. Barneforeldre var nervøse for sine kjære små, men vi hadde jo stålkontroll.

Men likevel om en har stålkontroll kommer en jo ikke fra et par battlewounds. Jeg hadde solide blåmerker på fingrene og, men de vistes så dårlig på bilder at jeg kan ikke kreve sympati for de.

På kvelden var det fest, hvor jeg atter en gang følte meg eldgammel, så jeg endte opp med å gå med de andre pensjonistene til subway. Grunnen til at de på min alder ikke er på husfestene er at de er ansatte av universitetet, og kan derfor ikke drikke med mindreårige (og lovlig alder her er 19).

Jeg har også prøvd laser tag for første gang, og jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det for dere som ikke har hørt om det før. Det er omtrent som paintball (for de som vet hva det går ut på), bare at vi skyter på hverandres "våpen" i stedet. Kan med trygghet si at jeg ikke er særlig flink i dette, i og med at min latter avslørte hvert eneste gjemmested jeg prøvde ut. Dette endte jo heller ikke uten knall og fall for min del. Jeg sprang med øyet først inn i en annen manns skulder, og jeg er så skuffa over at jeg ikke fikk blåmerker etter det for det var VONDT. Fikk derimot et solid blåmerke på kneet da jeg falt ned i latterkrampe. Ikke det at jeg er overrasket over å ha blåmerker på knærne, fra knærne og ned er jeg jo kronisk blå.

Dette er alt for denne gang, vi snakkes i neste uke!